Barn som ikke lærer av sine feil
Det er frustrerende! Hjerteskjærende! Jeg overdriver, men det er noe å tenke på. Når barn ikke lærer av sine feil, eller kjipe opplevelser. For eksempel når Frøken tar Kompis sine leker, og problemet ikke nødvendigvis bare er at Frøken er en kleptoman, men at Kompis lar seg bli herset med. Kanskje når Kompis faller i grusen etter å ha blitt kalt dum, men det var åpenbart fordi han var spydig, og ikke særlig vennlig mot Frøken. Eller når Kompis fortsetter å plassere sine stilige LEGO-bygg på den skjeve hyllen, hvor de omsider sklir ned i et “KRASJ!
Det skjer igjen, og igjen. Dag etter dag. Den voksne setter grenser, forklarer, og sier “MeN KoMPiS, Du Må LæRe DeG aT…” til uten hell. Så hva gjør man? Hvordan sørger man for at barnet lærer?
Jeg har utviklet et system jeg kaller T.R.Ø.S.T.E.
Et “akronym”. Jeg bruker det for å hjelpe barna fra vanskelige følelser, eller kjipe opplevelser, til livsmyndig atferd. Målet er at barnet tenker “I can handle this!” neste gang den samme, eller en lignende hendelse skjer. Jeg skal gi deg en rask gjennomgang. Steg-for-steg(ish).
Du kan bruke det med små barn, men det er primært utviklet for de større kidsa som har godt språk. Altså barn i fire- og fem årsalderen og oppover. Er du klar? La oss starte med bokstaven “T”.
“T” står for “Ta stilling til situasjonen”
I det pedagogiske landskapet vil du møte mange som allerede vet hva som er problemet, hva som er årsaken, hva som er innvirkningen, og hva som er løsningen når barnet kommer med trillende tårer, klager eller sinte utbrudd. De tror i alle fall de vet alt, og kommer dermed med utilpasse responser. Utilpass fordi den voksne er på en annen planet enn barnet. Utilpass fordi den voksne har konkludert før den har nok informasjon. Den antar per induksjon at alle svaner er hvite, men nå er vi i Australia, og her finnes det også sorte svaner.
Det vi gjør istedenfor, er å ta en nysgjerrig og sårbar angrepsvinkel. Vi anerkjenner at vi ikke er Mary Sue fra filmens start. Vi gjør dette ved å finne ut hva som har skjedd. Vi spør Kompis: “Hva skjer?” Enkelt og greit. Kompis svarer. OK — Frøken har tatt et par leker fra Kompis. Ja, det er kjipt. Men det er kanskje også en grunn til at det føles som verdens undergang?
Vi spør Kompis “Men hvorfor er det så fælt?”, bare på en mer nøytral måte, som “Det virker som dette er ganske viktig for deg..?” Kompis, som er glad for at vi ikke har gitt han en lærepenge, men heller er villig til å høre etter, forteller oss alt vi trenger å vite. “Ah, det er fordi LEGO-spiderman er din favorittfigur.” Men vi antar at det er mer. Dette er tross alt ikke første gang, og sist gang var Ironman favorittfiguren. Vi stiller noen smarte spørsmål, og finner ut at problemet egentlig er at Kompis er lei av at Frøken bare kan ta tingene hans, og at han vil stoppe henne før hun gjør det. Når vi forstår situasjonen, går vi videre.
R står for “Repeter det du har forstått”
Nå skal vi ikke si den “pedagogisk korrekte” frasen: “JeG FoRSTåR aT Du eR LeI DeG; Du ViL Jo VæRe SToR GuTT.” Nei. Vi skal finne ut om vi forstår ved å la Kompis fortelle oss om vi er på ville veier. Vi gjør dette ved å gi Kompis et aldri så lite sammendrag av det han har fortalt oss, og om våre teoriladde tolkninger stemmer.
Vi sier heller ydmykt: “Jeg tror jeg forstår…”. Så sier vi “Det høres ut som at problemet er at Frøken tok lekene dine. Du ble ekstra sint fordi hun tok favorittfiguren din — LEGO-spiderman. Men egentlig er du mest frustrert Frøken gjør dette nesten hver dag! Det får deg til å føle deg sint, fordi du vil ikke at Frøken skal bestemme over deg. Og du vil at hun skal slutte, slik at dere kan leke i fred, og slik at du kan føle deg kul.”
Så holder vi kjeft. Kanskje vi traff spikeren på hodet, eller kanskje det var skivebom. Er vi heldige, får vi et utdradd (og kanskje sutrende) “Jaa-a-aa”. Eller så forteller Kompis mer om sine dypeste frustrasjoner og ønsker. Barn gjør slikt når vi hører etter. Hvis han bekrefter hypotesen vår, går vi videre.
Ø står for “Ønsk å forstå forløpet”
Livet kan være kjipt. Men de fleste problemer stammer fra: 1) mangel på kunnskap, 2. mangel på kompetanse, eller 3) 3. uflaks. Hvilken av dem er barnet utsatt for? Det er spørsmålet vårt nå! Kanskje Kompis ikke vet at han kan stå opp for seg selv, å sette en grense når Frøken bestemmer, eller er i ferd med å ta en av lekene hans. Kanskje Kompis vet at han kan sette en grense, men han vet ikke hvordan uten å gå til full krig (som fører til at han får kjeft hos voksne). Eller kanskje Kompis er maks uheldig, og at Frøken (dessverre) er barnehagens sorte får, og har pekt ut Kompis som sitt ultimate offer.
Vi fortsetter å stille gode spørsmål til vi vet om problemet er om Kompis ikke vet, ikke kan, eller om det er Frøken som vil. Når vi vet, vet vi også løsningen på problemet. Som kan være å informere ham, gi han noen tips, eller begge deler (i tillegg til å T.R.Ø.S.T.E Frøken).
Men her er en hemmelighet: Noen barn (og voksne) LIKER å lide. De har lært seg at problemer fører til sympati, og at sympati fører til andre belønninger. Det er en begrenset livsfilosofi, men jeg vil si at den til en viss grad i alle barnehager og arenaer hvor du finner mennesker. Derfor har vi neste steg.
S står for “Still spørsmål ved motivasjon”
Noe må endres for å unngå at Frøken stjeler Kompis sine leker i fremtiden. Men er Kompis villige til å gjennomføre, eller vil han bare at vi skal sette Frøken i skammekroken? Vi kan (og bør) adressere Frøkens atferd som (i alle fall en del av) problemet. Men det hjelper ikke Kompis når Storebror kommer for å ta lekene hans. Så vi må finne ut om Kompis har motivasjon til å endre sin egen tilnærming.
Ingen motivasjon, betyr at han kommer til å fortsette i sine gamle fotspor. Der vi må se han gå i den samme fella igjen, og igjen. Samtidig, er ulempen at hvis vi tvinger på han denne lærdommen, vil han sannsynligvis fortrenge den, og problemet hans vil eskalere.
Husk tredje trøstebud: Dulling er en bjørnetjeneste.
Vi kan stille spørsmål ved motivasjonen gjennom å holde løsningen tett til brystet, for å se hva reaksjonen er. Vi kan spørre: “Men… er du sikker på at vi trenger å gjøre noe med dette?” Et rungende “JA!” betyr lets fucking go. Mens en laber respons betyr “njaaa”. I sistnevnte tilfelle vil lakmustesten være (for eksempel) å spørre: “Men du klarer kanskje å finne en løsning på egenhånd?”
Følg intuisjonen din, og ikke bruk tid på å lære noen noe de ikke vil lære. Alright. Vi vet nå om vi skal la Kompis gå i den samme fella igjen, eller om han er klar til å bli helten av sin egen historie. Så vi går videre.
T står (denne gang) for “Tilby støtte”
Vi vet hva problemet er. Vi (tror i alle fall at vi) vet hva barnet trenger. Så vi spør om det vil ha vår hjelp. “Du har kanskje lyst at jeg skal hjelpe deg med dette?” spør vi. Løsningen er da avhengig av problemet, og tema for neste steg.
E står for “Etterlev forventninger”
OK. Barnet stoler på oss. Vi har lovet å være til hjelp. Det er tid for å være mentor. Så hvordan kan vi løse dette problemet? Skal vi lære Kompis å sette grenser som funker? Å være snill mot andre? Å forstå tyngdekraften?
Vi kan lage en tommelfingerregel for læring: Læring = Samme situasjon, ny atferd. Hvordan sørger vi for at Kompis har lært? Jeg skal forlate deg med en cliffhanger. Det er nemlig et spørsmål om god pedagogikk, og tema for en annen tekst.
Poenget er at du nå holder det du lover. Du har lovet at situasjonen kan løses, og unngås i fremtiden gjennom en ny tilnærming. Så nå er det bare å sette til verks. Tukle og pusle med tilnærmingen sammen med Kompis til han en dag står opp mot leketyven. Det kan kreve en iterasjon, eller tusen. Intelligens, kan vi som en tommelfingerregel, si er “frekvensen på læring”.
Og det var T.R.Ø.S.T.E i overforenklet format.
Husk dette: Kartet er ikke terrenget.
Det viktig å tenke essens foran form. Hensikten er ikke å stille spørsmålene i denne teksten i samme favør som du følger oppskriften på en pavlova. Hensikten er å følge de seks fasene. T.R.Ø.S.T.E. Start på T, og beveg deg mot E, gjennom R, Ø, S, og T.
T.R.Ø.S.T.E.
Lykke til.
