kollektivt ubevisste

Forståelse av arketypene i barnehagen

I mitt eventyr og søk på god pedagogikk har jeg per nå vært i 45 barnehager, hvor jeg har samhandlet og observert et estimert antall av 300 voksne i barnehagen. Den regjerende kulturen skal ha det til at vi alle er forskjellige. Ser du likevel etter, vil du legge merke til at en rekke mønstre går igjen. Folk er forskjellige, men de følger grovt sett et universalt paradigme av holdninger, og væremåter. De har det som kalles en arketype.

Arketyper har fascinert meg siden jeg først leste Carl Jung i midten av tjueårene. Jeg har siden funnet dem nyttige på tross av sin pseudovitenskapelige natur. En arketype er en grunnleggende, universell modell eller rolle som mennesker over hele verden intuitivt forstår (i følge teorien). Det er en type personlighet eller karaktertrekk som dukker opp igjen og igjen i forskjellige kulturer og tidsepoker. Carl Jung introduserte ideen om arketyper som en del av det han kalte det kollektive ubevisste, som betyr at disse mønstrene skal ligge latent i alle mennesker.

Du kan tenke på arketyper som grunnleggende byggesteiner i menneskelige personligheter. Akkurat som legoklosser kan settes sammen på utallige måter for å bygge forskjellige strukturer, kan arketyper kombineres og variere, men de danner likevel kjernen i hvordan mennesker tenker, føler og oppfører seg.

I barnehagen møter jeg de samme arketypene om og om igjen, og jeg kan raskt (selv om de fleste vil se det som overgeneraliserende) sette de jeg møter inn i en samling av syv ulike arketyper. Med denne informasjonen kan jeg i stor grad forutse hvordan samspillet mellom oss kommer til å ta form, og hvordan samspillet mellom dem og barna er.

La oss se på disse arketypene.

Den dullete dørmatten

Den første arketypen er den dullete dørmatten. Denne arketypen har en sterk stemme i dagens pedagogiske landskap. Dette er den altruistiske barneaktivisten, som av mange blir omtalt som “helikopterforeldre”. De står opp for barns rettigheter (som er en god ting), men tilbyr uheldige — om ikke skadelige — tilnærminger. 

Dulling er det den utenforstående oppfatter som overdreven sympati og omsorg. Jeg tror alle har hørt begrepet “å sy puter under armene”. Der den voksne hindrer at barnet opplever utfordringer; avleder fra vanskelige følelser; og gir barnet konstant bekreftelse. Karikaturen er at barnet er på en pidestall, og skal tilbes. Dulling er — som du lærer mer om i de ti trøstebud — en bjørnetjeneste. I den pedagogiske kulturen er det de med de sterkeste følelsene som har behov for å snakke høyest om hvordan ting bør være. Dullerne lider som regel per min definisjon av sterk angst og frykt, i sitt stakkarslige forsøk på å vise barnet at Alt gÅr brA.

Den dullete dørmatte står i kontrast (eller krig) med den andre prominente arketypen i det pedagogiske landskapet. Den strenge surleppa.

Den strenge surleppa

Hvis pendelen har to sluttpunkter, er dette vendepunktet for når dullerne har hatt for mye å si i debatten om god pedagogikk. Med sin strenge og konservative verdsettelse av regler, normer, og verdier vil du ofte høre setningen “BaRN Må LæRe SeG aT…!” fulgt av en lærepenge om hvordan barn må respektere — eller rettere sagt: frykte — voksne. Typisk for denne arketypen er en tydelig og direkte kommunikasjonsstil. 

De nøler ikke med å uttrykke hva de mener er riktig og galt. Surleppa er ofte kritisk til nyere pedagogiske tilnærminger som de mener kan føre til bortskjemte eller respektløse barn. De tror på at motgang og utfordringer er nødvendige for at barn skal utvikle seg og lære å håndtere livet. De har, som nevnt, ofte uenigheter med de dullete dørmattene, som de ser på som for ettergivende. Konflikten mellom disse to arketypene skaper en dynamikk hvor ulike syn på barneoppdragelse kolliderer. Barn kan oppleve surleppa som strenge, men over tid kan de også utvikle respekt for deres klare grenser og forventninger. Men den overdrevne strengheten kan føre til at barn føler seg undertrykt eller mister sin naturlige nysgjerrighet og kreativitet. 

Det skaper gjerne fryktbaserte relasjoner snarere enn en basert på gjensidig respekt, der den voksnes autoritet er imperativ. Uten å ha psykoanalysert enhver surleppe, vil jeg anta at denne arketypen også er påvirket av sterk frykt eller uro, som manifesteres som sinne og med hyppighet som soloppgangen: arroganse.

Ignorant for konsekvensene av dulling og overdreven strenghet finner vi den tredje arketypen som kanskje holder det hele sammen.

Den naive gladlaksen

Det sies i populærkulturen — spesifikt fra filmen The Matrix — at “ignorance is bliss”. Den naive gladlaksen er en arketype i det pedagogiske landskapet som representerer en optimistisk og bekymringsløs tilnærming. De skiller seg fra både den dullete dørmatten og den strenge surleppa ved sin enkle tro på at alt ordner seg til slutt. 

Gladlaksen er alltid i godt humør og ser det positive i enhver situasjon. De sprer glede og entusiasme rundt seg. De tar livet som det kommer og bekymrer seg sjelden over potensielle problemer eller utfordringer. Vanlige uttrykk inkluderer «DeT oRdNer sEg» og «Alt skJeR aV eN gRuNn». De tror sterkt på at ting vil løse seg til det beste. 

De tror på det beste i mennesker og situasjoner. En tro som gjør dem til en stabiliserende faktor i miljøer preget av stress og bekymring. Deres filosofi er ofte basert på enkle, positive prinsipper som at universet vil ordne opp og at bekymringer er unødvendige. Gladlaksen unngår negativitet og søker alltid å fokusere på det gode, noe som kan gjøre dem lite mottakelige for kritikk og realistiske vurderinger. Barna elsker gladlaksen for deres energi og glede. 

De føler seg sett og verdsatt, og lærer å ta livet med et smil. De fungerer som en buffer mot stress og konflikter, men kan også oppleves som lite seriøse av andre voksne, spesielt av den strenge surleppa og den dullete dørmatten. Deres tilstedeværelse kan virke beroligende på både barn og voksne, skape en harmonisk atmosfære og fremme trivsel. En positiv tilnærming kan bidra til et godt psykososialt miljø. Barn kan lære å møte utfordringer med en positiv innstilling. Men deres overdrevne naivitet kan føre til at alvorlige problemer blir oversett eller ignorert. Gladlaksens mangel på bekymring kan føre til kaos i uforberedte situasjoner.

Den balanserte normalisten

Den balanserte normalisten er vår fjerde arketype. En arketype som ofte fremstår som den fornuftige og moderate stemmen i pedagogiske diskusjoner. De søker alltid å finne en “balanse” mellom ulike synspunkter og tilnærminger, noe som kan gjøre dem både verdsatt og frustrerende for andre. Normalisten forsøker alltid å finne midtpunktet i enhver diskusjon. De veier ulike synspunkter og søker “den gyldne middelvei”. 

De fokuserer på praktiske løsninger og er mindre opptatt av ideologiske eller teoretiske ekstremer. De unngår ofte konfrontasjoner og forsøker å glatte over uenigheter ved å fremme kompromiss. De tror sterkt på at «balanse» er nøkkelen til god pedagogikk og livet generelt. Dette kan gjøre dem til talsmenn for moderasjon i alle situasjoner. Normalisten tror ofte at det ikke finnes én riktig løsning på problemer, men flere mulige tilnærminger som må balanseres. Deres hovedmål er å skape et harmonisk miljø der alle føler seg hørt og respektert. De fungerer som meglere i konflikter og er ofte de som forsøker å dempe spenninger mellom den strenge surleppa og den dullete dørmatten. 

Barna opplever normalisten som rettferdig og rolig. De gir klare, men fleksible grenser og prøver å ta hensyn til individuelle behov. I diskusjoner kan de frustrere andre ved alltid å snakke om balanse, noe som kan oppleves som å unngå å ta et klart standpunkt. Deres evne til å se flere sider av en sak og søke kompromiss kan skape et mer samarbeidsvillig og stabilt miljø. De kan bidra til å dempe konflikter og fremme en følelse av fellesskap. Men overdreven vekt på balanse kan gjøre dem lite handlekraftige i situasjoner som krever klare og raske avgjørelser. De kan også oppleves som irriterende for de som søker tydelige svar og retninger. 

Normalistens fokus på balanse kan føre til at de overser viktige nyanser og unngår å ta nødvendige standpunkter i viktige saker. Og når problemer omtales, er gjerne responsen “JaJA — dEt eR hElt NoRMaLT.”

Det tørre sandpapiret

Vår femte arketype er det tørre sandpapiret. Det tørre sandpapiret er en arketype som fremstår som direkte, kritisk og ofte ubehagelig å være rundt. De mangler finessen til å formidle budskapet sitt på en mykere måte og kan derfor ofte bli oppfattet som kjedelige eller trette.

Disse oppleves ofte som monotone og uinspirerende. Barn unngår dem som pesten fordi de er kjedelige. De har en tendens til å presentere informasjon og synspunkter uten engasjement eller variasjon. Deres kommunikasjon mangler ofte dybde og substans. De kan snakke mye uten å egentlig si noe av verdi. Humor og kritikk er ofte grove og upassende. De har en tendens til å være for direkte og mangler takt. 

De er overbevist om at deres direkte tilnærming er den eneste måten å håndtere situasjoner på. De mener at sannheten skal sies uten omsvøp. De viser ofte lite forståelse for emosjonell intelligens og empati. Følelser anses som unødvendige distraksjoner — mest fordi de er numme til sine egne. De har en tendens til å fokusere på det som er galt, heller enn det som er riktig. Deres kritiske blikk kan være overveldende negativt. 

De kan skape friksjon mellom sine medmennesker som setter pris på mer diplomatiske tilnærminger, og deres grove kritikk kan gjøre samarbeid vanskelig. Barna kan finne dem skremmende eller utilnærmelige. De mangler ofte evnen til å skape et trygt og støttende miljø. Deres direkte tilnærming kan være nyttig i situasjoner som krever klar og umiddelbar handling. De unngår unødvendig dilldall og går rett på sak. Men deres grovhet og mangel på empati kan skade relasjoner og knuse motivasjonen hos både barn og voksne. De kan bidra til et negativt og stressende miljø. Vår sjette arketype er også som et sandpapir — bare uten sandkornene.

Den pedagogisk korrekte dronen.

Med 5% intensjon, 95% teknikk, og 0% sjel har vi den veslevoksne som aldri ble voksen. Og som kanskje aldri fikk oppleve å være barn? Den pedagogisk korrekte dronen er en arketype som følger alle regler og forskrifter til punkt og prikke, men mangler kreativitet og tilpasningsevne. De er ofte preget av en overfladisk forståelse av pedagogikk og mangler evnen til å tilpasse seg situasjoner. De følger alle retningslinjer og regler slavisk. Ingenting overlates til tilfeldighetene. 

De har liten eller ingen evne til å improvisere eller tilpasse seg endringer. Alt skal være etter boken. De er besatt av metoder og teknikker, men glemmer ofte intensjonen bak pedagogiske tiltak. De tror at ved å følge reglene nøyaktig, vil de oppnå de beste resultatene. De har en sterk tro på at systemer og strukturer er det viktigste. 

De har en rigid forståelse av pedagogikk og mangler evnen til å se situasjoner i en bredere kontekst. De er festet til gamle pedagogiske metoder og er motvillige til å prøve nye tilnærminger. De kan oppleves som irriterende og stive av kolleger som verdsetter fleksibilitet og tilpasningsevne. De kan skape friksjon med deres mangel på forståelse for kontekst. 

Barna kan oppleve dem som lite engasjerende og kjedelige. Deres manglende evne til å tilpasse seg kan gjøre det vanskelig å møte barnas individuelle behov. De kommuniserer ofte på en mekanisk og upersonlig måte, og deres samtaler kan virke tomme og uinspirerende. Deres presise og tekniske tilnærming kan (når de faktisk treffer spikeren på hodet) være nyttig i situasjoner som krever nøyaktighet og grundighet. Men deres mangel på fleksibilitet og kreativitet kan gjøre dem ineffektive i uforutsette situasjoner. 

De kan skape et stivt og lite dynamisk læringsmiljø. Mangelen på sjel og engasjement i deres tilnærming kan føre til at både barn og kolleger føler seg lite inspirerte og lite motiverte. De kan også gå glipp av muligheter for forbedring og innovasjon.

Så har vi omsider temaet for mitt arbeid. Den syvende og positive arketypen.

Livsmynderen

Livsmynderen er den positive arketypen som tar med seg en avslappet, men kompetent tilnærming til pedagogikken. De er erfarne og har en naturlig evne til å håndtere utfordringer med ro og visdom. De møter verden med 100% chill bestefar-energi. De utstråler ro og trygghet. De er avslappede og tar livet som det kommer med selvtillit. De har sett alt, og gjort alt. De har en bred erfaringsbase og har møtt og løst mange ulike situasjoner gjennom årene. De lar seg ikke stresse av små problemer, og tar det chill. 

De er problemløsere som finner praktiske løsninger på utfordringer uten å lage mye oppstyr. De skaper et miljø der både voksne og barn kan ha det morsomt og trives. Livsmynderen forstår situasjoner i sin helhet og tilpasser seg deretter. De har en dyp forståelse av konteksten rundt hvert enkelt barn og situasjon. De har en bred kompetanse og er flinke til mye, men deres største styrke er deres selvinnsikt og mestring av egne følelser og reaksjoner; Jack of all trades, mester av seg selv. 

De har jobbet gjennom sine egne utfordringer og bruker denne visdommen til å hjelpe andre. Livsmynderen er godt likt blant andre for sin avslappede, men kompetente tilnærming. De fungerer ofte som mentorer og veiledere. Barn elsker livsmynderen for deres evne til å kombinere lek og læring. De skaper et trygt og morsomt miljø der barn føler seg sett og hørt. De kommuniserer på en varm, autentisk og inkluderende måte, noe som gjør at både barn og voksne føler seg verdsatt. Deres evne til å håndtere situasjoner med ro og visdom skaper et stabilt og trygt læringsmiljø. De fremmer trivsel og glede hos både barn og voksne. 

Det kan være en risiko for at deres avslappede tilnærming kan misforstås som mangel på alvor eller engasjement, men deres resultater viser ofte det motsatte. Livsmynderen er forbildet vårt i det pedagogiske landskapet. Deres evne til å kombinere erfaring, ro, og glede gjør dem til en uunnværlig ressurs i barnehagen, der de skaper et miljø som fremmer både læring og trivsel.

Mennesket i superposisjon

Du vil under en blå måne møte mennesker som er fullt integrert i én arketype. Regelen er at mennesket er en sammensetning av flere arketyper, men dominant i en, eller et par. Mitt poeng er at vi alle er universelle mennesker. Hva enn vi er, er bare en aktualitet av et uendelig sett med potensialiteter.

I det pedagogiske landskapet møter vi en rekke ulike arketyper. Mens noen av disse kan fremstå som negative, er det viktig å huske at ingen er låst i én bestemt rolle. Vi har alle potensialet til å vokse og utvikle oss. Mennesker kan være i superposisjon, en tilstand der vi kan inneha flere roller samtidig og bevege oss mellom dem etter behov.

Selv om du kanskje føler deg truffet av beskrivelsen av en av de negative arketypene, betyr ikke dette at du er fastlåst der. Alle har evnen til å utvikle seg og integrere positive egenskaper fra andre arketyper. Hver av de negative arketypene har kvaliteter som kan transformeres til noe positivt. For eksempel kan den strenge surleppas sans for disiplin kombineres med mer empati for å bli en balansert leder. Livsmynderen, vår positive arketype, er et eksempel på hvordan man kan oppnå å være i balanse med ulike egenskaper. De har sett alt og gjort alt, og vet hvordan de skal håndtere utfordringer med ro og visdom.

Bli en livsmynder

Start med å reflektere over dine egne styrker og svakheter. Hvilke negative trekk kjenner du deg igjen i? Hvordan kan du begynne å justere disse? Vær villig til å lære fra andre og integrere nye tilnærminger i din egen praksis. Livsmynderen har en bred erfaringsbase fordi de er åpne for å lære hele livet. Identifiser konkrete trinn du kan ta for å bevege deg mot å bli en livsmynder. Dette kan være å utvikle mer empati, bli mer fleksibel, eller lære å håndtere stress bedre. Søk veiledning fra de som allerede utviser de egenskapene du ønsker å utvikle. Livsmynderen fungerer, som sagt, ofte som en mentor for andre.

Men, som klisjeen sier, er ingen er perfekte, og det er naturlig å kjenne seg igjen i noen av de negative arketypene. Men ved å erkjenne våre svakheter og aktivt jobbe med dem, kan vi alle bevege oss mot å bli livsmyndere. Vi kan være i superposisjon, med evnen til å integrere det beste fra flere roller og tilnærminger. Dette er nøkkelen til personlig vekst og utvikling i det pedagogiske landskapet.