Det var en rolig dag i Drømmebarnehagen. Solen glimtet gjennom skyene, og vinden kjølnet både store og små. Likevel er ikke en barnehagedag idyllisk uten litt kaos. Joda. Den er best uten; til alles ønske. Men perfeksjon til side. Frøken (på fire år) kommer løpende mot de voksne som nyter dagens sladder!
Tårene strømmer. Stemmebåndet river. Du vet hva det ser ut som. Du kjenner lyden. Og du har skapt en lignende scene selv — om ikke annet. Pedleder’n & co ser på den nye livsmynderen. Nå står hun på prøve. Hvordan skal hun takle Frøkens tragedier?
Hun bretter opp ermene. Et dypt pust inn. “Chill. Det er nok oksygen til alle,” tenker vi andre. “Hva er det som er i veien min lille venn?” spør Livsmynder’n. Frøken finner ikke ord. Hulking og hiksting er alt. Du kan nesten ta og kjenne på Livsmynder’ns usikkerhet. Hun aner ikke hva hun driver med. (Det skal sies at jeg smører litt på for å få Livsmynder’n til å høres ekstra noob ut.) “Det går bra,” sier Livsmyndern. “Det er ingenting å være lei seg for.” Bad move. Og virke gjør det ikke. Hvis noe, ser det ut til å bli verre. Hun fortsetter. Men Frøken vil ikke høre på Livsmynder’ns forklaringer.
Så, etter å ha fylt den tomme søledammen, gir Frøken opp. Hun løper til neste lyttevillige voksne. Hun får trøsten hun trenger, og Livsmyndern puster lettet ut. Men hun vet hva som kommer. Pedleder’n ser på henne. Det er på tide med en opplysning. Slapp av; de har en avtale. Hun er en padawan; han er Obi-Wan.
“Jeg taklet ikke det der så godt,” sier Livsmynder’n. “Nei,” svarer Pedleder’n. “Men det er derfor du er her — er det ikke?” Livsmynder’n samtykker. Pedleder’n fortsetter: “Trøst er en edel kunst, og det er ikke mestret over natten.” Jeg skal gi deg en teaser for hva du skal (få) lære deg her i Drømmebarnehagen. I dag skal gi deg en oversikt over de ti trøstebud. “Dette høres spennende ut,” tenker Livsmynder’n. Han dro frem en stor gammel steintavle. Neida. Det var hans gamle iPhone. Han fant frem et screenshot, og leste opp de ti trøstebudene.
“Genialt!” tenker Livsmynder’n. Likevel skulle hun gjerne hatt noen eksempler, og mer kjøtt på beinet. Og — som du sikkert forstår — måtte Pedleder’n være litt med barna også. (Egentlig har er det fordi jeg har tenkt å drøfte de ti trøstebud én og én ved en senere anledning.)
Livsmynder’n tok det lille hun forstod av de ti trøstebud med seg i barnas tragedier. Noen ganger følte hun seg helt ZEN med barn; andre ganger la hun inn håndkleet, og sendte barna til en av de andre livsmynderne. Fair play, og i tråd med det tiende trøstebud.
Jeg skriver disse historiene (som tidvis er sanne under andre kontekster) for å inspirere deg til å bli en livsmynder; en voksen som lærer barna hvordan man møter livets utfordringer med selvfølelsen i behold… og for å føle meg nyttig.
Inspirer andre og boost egoet mitt ved å like dem.
Thanks.